INNGANG C
EKSISTERER
IKKE.

Vi kom for sent. Vi er skeive. Vi måtte røyke først. Dette er ikke en unnskyldning, det er en identitet.

Billetten nevnte ikke inngang C. Vi spurte ansatte. De svarte som om de kom fra en annen planet. Vi gikk opp trapper. Ned trapper. Opp igjen. Til slutt fant vi bokstavssystemet, gjemt ved takbjelkene, fordi det er jo der man naturlig leter.

Styret vinket. Vi fant raden. Hele raden måtte reise seg. Ingen var grådig fornøyd med det.

Formatet var sittende. Stoler. Rader. Jakker brettet pent over seterygger. Kvelden sveipet konstant mellom to energier: hysj-vi-er-på-kino og full-likar-no-dde-vibes. Ingen av dem vant. Begge tapte.

Den store projeksjonsskjermen bak scenen viste et statisk event-bilde. Antageligvis hentet rett fra Facebook-arrangementet. Killer Queen. A Tribute to Queen. Ferdig. Hadde de vist et eneste bilde av Freddie som den han faktisk var, et pride-flagg, et HIV-bånd, noe, hadde jeg blitt. Det koster ingenting. Det betyr alt. Men nei. Facebook-headeren holdt.

Og så slo det meg: er Freddie Mercury i rommet med oss?

Nei. Han var ikke det.

Pride-flaggene fant jeg på rad 26. De største. Satt der stille i mørket. Kjære sjeler, alle sammen. Aktivister på papiret, pride-flagget tatovert øynene og hjertet på rett sted. De samme som sitter i Kim Frieles stol i Bergen og mener det oppriktig. Jeg er glad de var der. Jeg skulle bare ønske noen av dem satt på scenen.

Kompisen min hvisket at denne sangen sang Freddie da han visste han skulle dø av AIDS. Kompisen min er homofil. Født på 70-tallet. Det er derfor jeg tok ham med.

Foran oss satt et ektepar på 60-pluss. Han: bred rygg, grått hår, hendene i fanget. Hun: ansiktsuttrykket som bare norske koner som har ventet i 35 år på at mannen sin skal kjenne noe som helst, har. Og så skjedde det. Tårene kom. Stille, kontrollerte, typisk norsk, som om følelsene hadde søkt om byggetillatelse og endelig fått svar.

Hun la hånden på armen hans. Han lot den ligge der. Det var sannsynligvis den mest fysiske kontakten de hadde hatt siden jul.

Godt hjerte, begge to. Det mener jeg. Men det var noe rørende absurd med det hele. Baby boomer-generasjonen som tok Queen til sitt bryst i 1975 og har brukt "Bohemian Rhapsody" som sin personlige følelsesventil i 50 år. Musikken som fikk dem til å gråte på bryllup, begravelser, bilferger til Danmark og nå altså Grieghallen på en lørdag. Freddie Mercury som terapeut for en hel generasjon som aldri gikk til terapeut.

Det er nesten vakkert. Det hadde vært vakkert. Hvis ikke Freddie hadde levd og dødd i en verden der en generasjon lærte å elske musikken før den lærte å tåle mannen.

Freddie ga ham disse tårene. Han vet bare ikke hvem som ga dem til ham.

Jeg googlet vokalisten midt under showet. Gift med en dame.

Ikke problemet i seg selv. Men det understreket alt: estetikken var der, sekvensene, sveisen, sjarmen. Mannen bak alt dette, den homofile mannen som gjemte seg i årevis, som døde av AIDS, som kom ut offentlig dagen før han døde fordi han endelig ikke hadde noe mer å tape, han var ikke der.

Vi, som skeiv organisasjon, hadde fått billettene i julegave. Vi satt i et rom fullt av mennesker som vokste opp med Queen mens AIDS-krisen herjet og homofile menn døde mens verden tittet bort.

Freddie Mercury var pakket inn i julegavepapir og satt under treet. Trygg. Desinfisert. Uten den homofile mannen som skapte ham.

De sang med på alle sangene. De kjente alle ordene. Hvert eneste ett. De bare visste ikke hvem som hadde skrevet dem. Eller kanskje de visste. Kanskje det er lettere for oss å ikke tenke på det. For det er bedre sånn. Musikken er jo så fin. Og billetten var jo en så hyggelig julegave. Og Freddie er jo så underholdende når han ikke er homofil og syk og redd og død.

Det finnes et begrep for det som skjedde i Grieghallen den kvelden. Medieforskeren Richard Dyer skrev allerede i 1986 om hvordan underholdningsindustrien konsekvent avpolitiserer skeive ikoner ved å løfte frem det estetiske mens den menneskelige og politiske konteksten fjernes. Musikken blir igjen. Mannen forsvinner.

Bohemian Rhapsody-filmen fra 2018 er det mest dokumenterte eksempelet i nyere tid. Queer-akademikere og aktivister kritiserte filmen for å skyve AIDS-diagnosen mot slutten, fremstilt som en konsekvens av et liv han selv hadde forlatt, ikke som en politisk og medisinsk katastrofe som rammet en hel generasjon. Filmen tjente over 900 millioner dollar globalt. Den homofile mannen som skapte musikken ble gjort trygg nok for alle.

Kulturkritiker José Esteban Muñoz kalte denne prosessen disidentification: majoritetskulturenpå tar skeive verk og omskriver dem innenfra, beholder formen men tømmer dem for politisk innhold. Queen på Grieghallen er ikke et unntak. Det er industristandard.